Skardfjellets Anton, som gjør alt han kan for å spille på lag.

Når vi blir kontaktet av interesserte valpekjøpere ser vi at mange har fått informasjon om kjønnene som virker litt ensidig.

Vi hører mange meninger om at hannhunder er kranglete og vanskelige mens tisper er enkle og hengivende?

I noen tilfeller stemmer dette og i andre ikke, men er ikke så enkelt som at en hunds atferd er knyttet til kjønn. Hvordan hunden forholder seg til sine omgivelser er mye mer avhengig av oppdragelse og hundens rolle i flokken. Hvis valpen er den som styrer showet opp gjennom oppveksten blir den en banditt uavhengig av kjønn. I mange familier er det valpen som tar styringa og da har en hannhund litt mer å by på enn ei tispe. Men det er ikke kjønnet som er årsaken, det er rett og slett manglende eller feil forståelse av valpeoppdragelse hos eieren som gjør at det bærer galt av sted.

Jeg har opplevd andres hundehold i den tiden vi drev hundepensjonat. Når man da tok imot gjesten var det mulig å lukte en kranglefant allerede da ekvipasjen gikk ut av bilen. Flokklederen som satt bak i hundeburet bjeffet og krafset på burdøra for å komme først ut. Når den så ble belønnet for den atferden og sluppet ut kastet den seg lengst frem i båndet med eieren hengende på slep. Så løp den bort til meg og sjekket om jeg var til å stole på slik at eieren skulle slippe å gjøre slike vurderinger. Dette er også helt vanlig å se andre steder der folk møtes med sine hunder. Hadde alt foregått i motsatt rekkefølge hadde kranglefanten vært en omgjengelig og hyggelig hund. Kanskje til og med litt ydmyk. Hunden hadde ventet rolig i bilen til eieren var klar og når eieren ga tillatelse fikk den så hoppe ut for å gå rolig bort til meg. Eieren var den som hilste på meg og når det var avklart kunne hunden få hilse.

Jeg har hatt mange hunder, både hannhunder og tisper og kjenner meg ikke igjen i forenklede beskrivelser av kjønnene. Fra naturens side er det forskjell på gutter og jenter og på hannhunder og tisper. Men forskjellen kan bli veldig overdrevet når temaet kommer opp på sosiale medier for eksempel. Eller fra en hundeeier som ikke har fått til å overta flokkens funksjon etter at valpen ble hentet.

En hund er først og fremst et individ, så et kjønn og så en rase. Med dette mener jeg at miljøpåvirkningen påvirker sterkere enn de nedarvede faktorene. Altså, alle individer er ulike. Selv valpene i ett og samme kull er veldig ulike. Og ulikhetene øker fra den dagen valpen kommer til sitt nye hjem. Noen får hensiktsmessig oppdragelse og blir samarbeidsvillige og oppmerksomme. Andre får lov å ta styringa og kan bli slik som mytene vil ha det til.

Jeg tenker at en hannhund og ei tispe som vokser opp under ellers like vilkår blir omtrent like kosete og omgjengelige. Eventuelle forskjeller skriver seg fra individ/gener og lederskap mer enn kjønn. Hannhunden slipper unna hormonsvingninger og løpetid og har derfor jevnere humør og kapasitet. Det vil være umulig å forutsi hvem som blir den råeste eller enkleste i fjellet, verken når det gjelder søk eller fuglebehandling. Den som blir mest lydig er den hunden som kommer til en eier som vet hva som skal gjøres og som har tid til å trene. Og den som kommer til en eier som ikke helt vet hva som skal gjøres kan få en uheldig utvikling og etter hvert bli beskrevet som stri, ustyrlig eller kranglete. Men det er ikke ofte at årsaken ligger hos hunden.

Det er en veldig god grunn til å velge tispe og det er dersom du har lyst til å drive med oppdrett. Da kommer hannhunden til kort.

Del denne siden